I går var første gang på det jeg kan huske at jeg la meg uten å sette på vekkerklokke. Det er alltid noe jeg har måttet stå opp for, men i dag var det ikke slik. Jeg sov så lenge kroppen min orket, og det var fantastisk deilig.
Men da jeg våkna, så kom jeg på at det var 1. juledag - dagen hvor alt står stille. Og det var da jeg ønsket at jeg ikke var uthvilt, men kunne snu meg og sove videre. 1. juledag har en tendens til å gå litt tregt, og 1. juledag 2009 var ingen unntak.
Takket være (min endelige) uthvilthet, så klarte jeg ikke å sovne igjen. Dermed gjorde jeg heller et tappert forsøk på å prøve å finne ut hvem jeg kunne leke med i dag. Da var det ikke særlig gøy å tenke på at kjæresten min er ca tre timer unna eller at bestevenninnene mine er i Egersund eller kommer hjem til Sandefjord litt utpå ettermiddagen en gang. I tillegg, så er det om mulig enda verre å vite at uansett om jeg hadde hatt mulighet til å reise til noen i dag, så ville det voldsomme snøværet tvunget meg til å bli værende inne.
Så var kanskje dette et tegn på at jeg skulle være hjemme i dag. For det er jo en slags deilig ro over denne dagen også (til tross for at broren min sitter i naborommet og banner og sier
"vær så snill'a!" til sitt nye krigsspill). For jeg innser jo nå at dette for min del er en av de få dagene i året hvor jeg virkelig får slappe av og kanskje til og med får mulighet til å kjede meg litt. Og det er lenge siden sist gang jeg kjeda meg. Jeg har faktisk savnet det litt.
Men i lengden så er det å kjede seg ikke særlig gøy. Og været gjør meg nesten deprimert. Jeg hater snø. Jeg kan virkelig ikke fordra det. Men, jeg må jo innrømme at jeg av og til får litt lyst til å løpe ut og hoppe rundt i snøen og kanskje til og med bygge snøborg og ha en superintens snøballkrig. Litt sånn som jeg av og til får enormt lyst til å hoppe i senga.
Men i dag hadde jeg ingen å ha snøballkrig med. Den ene broren min spilte krigsspill, og han andre var på julelønsj hos kjæresten sin. Da var det mamma, pappa og hunden min igjen. Det funker dårlig. Så jeg valgte selvfølgelig å holde meg inne (det hadde jeg nok valgt uansett). Jeg kikket litt nærmere på julegavene mine. Jeg fikk så mye fint. Klær, musikk, ting fra parfymeri (fytti, har jeg virkelig blitt så jålete?), smykker, godteri, te, sko, penger. Masse. Men på en dag som i dag, så har det seg slik at det kun er et begrenset antall ganger man gidder å ta på seg de nye skoene eller den nye kjolen og tasse rundt med det på inne, før man går lei og gleder seg til å bruke det utenfor husets fire vegger. Så da la jeg bort gavene mine, og prøvde å finne på noe annet å foreta meg.
På bordet i stua står det et kakefat. Jeg tror jeg har tømt det fire ganger det siste døgnet. Jeg elsker julekaker. Det er så mye godt å velge i. Også spiser jeg gjerne så mye at jeg blir kvalm, men så klarer jeg ikke å slutte å spise fordi det er så godt. Det minner meg litt om min forelskelse for tiden. Jeg er så forelska at jeg blir litt kvalm, men så klarer jeg ikke å la være å tenke på eller være sammen med kjæresten min, fordi han er så fin. Fytti, i dag har jeg lengta skikkelig etter ham. Jeg gleder meg til han kommer hjem til meg igjen.
I hvert fall. I dag var en tafatt dag. Jeg kunne ikke spille ligretto med meg selv. Og jeg ble litt lei av å spise kaker. Jeg kunne ha lest en bok, eller spilt et instrument. Eller rydda, eller sett en fin film. Men så ble det plutselig slik at jeg begynte å tenke på alt stresset som har preget desember, og hvor lite tid jeg har hatt til å sette meg ned og puste ut. Jeg har sørenmeg gjort noe hele tiden. Så i dag hadde jeg plutselig ikke lyst til å gjøre noe som helst. Jeg ble sliten av å tenke på alt jeg kunne gjøre, men som jeg egentlig ikke hadde så veldig lyst til å ta meg til.
Ja, det var sånn det var. 1. juledag har en tendens til å være preget av hvile, og 1. juledag 2009 var ingen unntak. Etter hvert fant jeg tilbake til senga mi igjen, og sovnet.
Robyn - "Call Your Girlfriend" 
